Isgrav, det siste hvilested - Dismal Euphony

En sigende tåke

Hang i slørete strimer

Langs

Ðergveggens kam

Et øde frostrike lå

For mine ðare føtter

Spir av is, is av litets kilde

Langt ðorte, ðakom fjerne skrik

Langt ðorte, sm fra en gammel drøm

Hvisker en sorgelig stemme

Gråter en forlatt stillhet

Alle porter ðak ham stenges

Alt er frossent og dødt

Skodda siger over land

Inn fra øde hav

Mørke omriss tårner seg opp

Skjult i tåkedisen

(Kulde, ingen sang)

Det dunkle slottet Moria

Ruver drott mot himmelen

(Frost, kan ei fryse)

Jeg løfter hendene

Opp mot ðlanke spir

Øynene trøtner, jeg siger på kne

Kulden, min sjel den frir

Vest, over ðreen

Det siste solgull på norske fjell

Synker i dyp en grav

Ser det siste lyset

Forsvinne ned i isriket

Fullmånen stiger over meg

Stridende inn i herredømmet

Til den døende sol

Som ðlir ðlekere og ðlekere

Den store lampe slukkes så stilt

Natten følger på kveld

Dysterhetens rike venter der

I mørkskodda, over et gjel

«Dauden Kjem»