Snart Framme - Bjørn Eidsvåg

Mismotet sleppe taket

Sollyset finne ei rift

Og når inn te sjølvaste sjelå

Tungsinnet går av skift

Hugnaden øvetar skiftet

Og jobbe seg opp lag for lag

Slagget og slammet blir fjerna

Langsomt når eg dag

Me e snart framme nå

Det e kje langt igjen

Det e ein fryd å ha medvind som følgesvenn

Me har gode bør

Me vil snart nå havn

Då ska gleden forløsas og sorgen blir aldri et savn

Tåkå har låge her lenge

Og nekta meg sikt og syn

Eg har vore blinde og døve

Lamma av torden og lyn

Blikket mitt klarne sakte

Langsomt drar tåkå seg bort

Et landskap får former og fargar

Av edlaste rang og sort

Takk te den kraften og maktå

Som håpet og gleden besitte

Nok eingong vil den evna

Å jaga vekk marerittet